Om bloggen

 " Å være pårørende er ikke noe vi selv velger, men en  rolle vi får når en av våre nærmeste blir syke/ skadet"


Intensjonen jeg har med bloggen er at den kan være med å fremme åpenhet rundt det å være pårørende til mennesker som er rusavhengige
Fokuset vil først og fremst være på oss som er pårørende,de belastninger som følger i kjølevannet av det å være i konstant alarmbereskap og hvordan vi  gjennom erfaringsutveksling kan styrke hverandre sånn at vi sammen kan mestre dagene.

Det vil også være masse rom for  tanker og opplevelser vi har i forhold til den eller de vi er pårørende til. Det er så viktig med synliggjøring av de ulike utfordringer som  den rusavhengige og hans / hennes familie møter enten det være seg på kommunenivå eller spesialisthelsetjenesten. Åpenhet og synliggjøring rundt vår situasjon som pårørende vil bidra til å dempe skyld og skamfølelsen som mange kjenner på, når det handler om det å være pårørende til mennesker som er rusavgengige.
For min del er det en selvfølge at jeg også er   opptatt av  rettigheter som den rusavhengige har, det er helt opplagt at jeg bryr meg om mine nærmeste.
Vi snakker jo tross alt om våre foreldre,søsken,barn,partnere -  mennesker som jeg / vi er glade i.
 "Det er rusen jeg vil  ta avstand til, ikke mennesket bak den".En har rettigheter og er like mye verdt som andre selv om en er rusavhengig og i denne sammenhengen kan vi som er pårørende være en stor ressurs overfor våre kjære,men det forutsetter at vi først og fremst vier tid til oss selv og blir en ressurs for oss selv. Først da kan vi være en ressurs for de vi har kjær.
 Det som har vært utfordrende for min del er å skape en balanse mellom det å ta vare på meg selv og det å være en støtte for den / de jeg er pårørende for.

Mine tanker om bloggen:

•  Et sted vi  kan  gi hverandre inspirasjon til å mestre / håndtere dagene som pårørende til rusavhengige

• Et  nettsted,hvor vi kan dele / sortere/ reflektere ifht. tanker, følelser og erfaringer.

•   Dele erfaringer utifra ulike perspektiver

• Å  fremme åpenhet og synliggjøre hvordan det er å være pårørende og de utfordringer som følger både for vår del og også for de som er rusavhengige. ifht våre tanker,følelser,erfaringer, handlinger,helse, livskvalitet.  

• En oversikt over hvilke hjelpetilbud som finnes
•  
• Gi støtte til hverandre i endringsprosessen med å bli en ressurs for seg selv

•  At "vi sammen" flytter fokuset fra den vi er pårørende til og vender det til oss selv.

• Vender oppmerksomheten inn i våre hjerter og gir oss lov til å kjenne på følelsene våre. 

Å vende fokuset vekk fra den rusavhengige / den med psykisk lidelse,er en endringsprosess og jeg vil gjengi noen gode ord i denne sammenheng som jeg kom over for litt siden: 

Sitat
" Endringsprosesser, handler ikke om å gå lengre inn i det som er problematisk, men å komme ut av det"  

 Noen trenger kort mens andre trenger lengre tid for å skape endringer og  det er viktig at vi respekterer hverandre sine prosesser.
 Det  som betyr noe, er at vi sammen tar et valg om å igangsette en endringsprosess.
Så får hver enkelte av oss bruke den tiden vi trenger,for å sette oss selv og våre behov først og ta ansvar for at vi  har et godt liv, til  tross for at vi er pårørende til  rusavhengige / noen med psykiske lidelser.

 Hvis du synes det er vanskelig å være med meg på denne tankegangen,så l se det i et større perspektiv og tenk at det beste du kan gjøre overfor den du er pårørende til, er å ta vare på deg selv,så slipper han /hun å ha så dårlig samvittighet for hva dennes rusmisbruk / psykisk lidelse har påført deg av smerte.

Jeg ønsker at bloggen skal bidra med å spre informasjon ,  når det  bl.a gjelder hjelpetilbud  på landsbasis og ulike arrangement for pårørende i Midt Norge.
Jeg alene har ingen mulighet til å ha oversikten over mindre arrangement på landsbasis ,men "sammen kan vi"....Send meg en mail ifht aktiviteter du vet om i nærheten av der du bor,så annonserer jeg det mer enn gjerne på bloggen.
 Jeg har tro på at vi kan inspirere hverandre og at vi "Sammen kan mestre dagene"



Noen ord om meg - Bodil 

 Jeg født pårørende og har følt hvordan det kjennes ut å være barn,ungdom og hvordan bagasjen med rusopplevelser har påvirket meg som menneske og de valg jeg gjorde som tidlig voksen. Jeg har følt hvordan det er være søsken av noen i aktiv rus å det å bo sammen med noen som misbruker alkohol. og er det den dag idag, i en alder av 46 år. Jeg har kjent på kroppen det å være pårørende fra ulike perspektiver og jeg er av den mening at det er nyanser mellom det å være barn av og det å være søsken til,f.eks..


Jeg bor i Midt Norge, har en pedagogisk utdannelse og jobbet i mange år før  det en dag smalt.
Kombinasjon av en  jobb, et høyt stressnivå o det å bo  sammen med en i aktiv rus,ble for tungt for min del. - Jeg  ramlet  ut av arbeidslivet.

Under omskoleringsperioden tok jeg NlpCoach utdannelse og Tankefeltsterapi.(TFT)
Jeg lærte meg noen meget gode verktøy som jeg har brukt hver eneste dag siden,overfor meg selv og i håndteringen av å være pårørende.

Til tross for at jeg er født pårørende har jeg aldri opplevd at fastlegen eller andre har informert meg om hjelpetilbud for min egen skyld. De tilbudene jeg har benyttet meg av, har jeg funnet frem til på egen hånd.

Jeg står i dag som medlem  i Landsforbundet Mot Stoffmisbruk og har deltatt på kurs gjennom dem.
Prøver å få med meg ulike aktiviteter som foregår for pårørende i Midt Norge.
Jeg finner styrke i det å komme ilag med andre pårørende og sterke vennskapsbånd er knyttet.
"Sammen kan vi mestre dagene".

Jeg har  bidratt/ bidrar med innlegg og foredrag  på bl.a  Trondheimsklinikken ( Pårørendedager) og i andre fora ved forespørsel.
 Det som "driver meg" er å gi en stemme på vegne av alle oss pårørende innen rus og psykiatri. Mine tanker er at vi må ta bladet fra munnen og snakke fra hjertet for at vi skal bli sett og hørt - Jo flere talsrør,jo bedre er det.
- Å synliggjøre våre erfaringer,behov,helse og livskvalitet er  de største  av mine hjertesaker.

Jeg har kjent på kroppen at det å være pårørende for den mest stigmatiserte gruppen i samfunnet vårt er ikke noe for "pingler"....
Det er tøffe tak både i oss selv, overfor den vi er pårørende til,i det sosiale lag,på arbeidsplassen,overfor hjelpeinstanser/Nav og øvrige omgivelser. Det har vært tider hvor jeg hverken var en ressurs for meg selv eller andre og det var en følelsesmessig berg og dalbane som jeg ikke unner min verste fiende.

 Jeg har tro på at "sammen kan vi mestre dagene"  og på bakgrunn av den troen velger jeg å ta bladet fra munnen,paralellt med at jeg oppfordrer deg til å gjøre det samme. - For at vi sammen kan skape en holdninggsendring ute i samfunnet ifht hvilke behov vi har.

 Det er er kjempestor utfordring å begynne å blogge om livet som pårørende,,men jeg vil skammen til livs og veien til aksept og synliggjøring er åpenhet

Å være født  pårørende har satt sine spor langt inn i sjelen. Jeg har rett og slett blitt syk av de fysiske og psykiske belastninger som følger i kjølevannet av å være pårørende.
 
Hvis du ønsker å gi ditt bidrag til bloggen så setter jeg stor pris på det,enten om du gjør det gjennom kommentarer eller ved å sende meg en mail.

E-post: sammenkanvi2@gmail.com

Ønsker deg /dere en flott dag.
Klem fra Bodil  "Sammen kan vi mestre dagene"